JEG VISSTE IKKE AT JEG VAR MODIG

Jeg har alltid sett på meg selv som feig. Jeg er redd for å stå på slalom, jeg liker ikke å fly og er ikke spesielt glad i ting som går fort som go-kart, berg- og dalbaner eller vannskuter. Jeg gjør alle tingene, men må presse meg selv for å komme gjennom det, fremfor andre som gleder seg i massevis. Jeg er litt flau over hvor mye jeg egentlig er redd for, og blir ofte litt satt ut i situasjoner hvor dette kommer opp. Prøver å finne en utvei eller løsning, helst uten å si hvor mye jeg faktisk gruer meg. Denne helgen sa typen jeg var så modig. Modig, jeg?

"Ja, du er ikke redd for å stå på en scene. Du er ikke redd for å skrive ting på nett, eller være en offentlig person som skal tåle både det ene og andre av kritikk.". Wow. Sånn har jeg aldri tenkt på det. Jeg er jo ikke redd for det. Det spiller ingen rolle om det kommer en enslig eller ett par tusen på en konsert. Jeg gir bang i om folk mener jeg er utafor som skriver om dypere tanker, og jeg tar hvert fall ikke til meg nettroll sine kommentarer om hvor mye autotune jeg liksom bruker på låtene mine eller hvor stygg jeg er i videoen. For jeg vet at jeg er dritbra som jeg er, og har du behov for å si noe annet, har du virkelig misforstått hvordan samfunnet vårt fungerer. Det er ingen konkurranse. Om vi skal konkurrere om noe, får det heller være i hvordan du selv ønsker å bli behandlet. For ingen kan ta fra meg min egen person. Jeg er den jeg er, heldigvis.

Så neste gang ting som gjør at jeg føler meg feig dukker opp, skal jeg heller stå med rak rygg. Jeg skal tenke at når jeg tørr så mye annet, må jeg faen meg tørre dette også. Og tørr jeg ikke, kan jeg heller vite at jeg tørr så vanvittig mye annet som andre aldri hadde turt å prøve alene foran speilet engang.

Hah, da var jeg visst modig jeg også gitt!

Ps. FYFAEN, snart 10 000 lyttinger på Desire!!!! Det er sykt!!! Tusen takk dere!