VIRKELIGHETEN TAR MEG IGJEN
Boblen holder på å sprekke. Den trygge, fine, myke boblen som har omkranset livet mitt de siste to årene, har bare noen måneder igjen å leve. Jeg har aldri møtt denne virkeligheten før. Jeg har gått barneskole, ungdomsskole og videregående. Både ungdomsskolen og videregående hadde musikk i fokus, og etter en kort sommerferie, gikk jeg rett inn på bacheloren i populærmusikk. Jeg har aldri måttet bekymre meg for regninger. Aldri har jeg tenkt tanken på hvordan det er å ikke ha penger til mat, og kontoen rekker egentlig aldri å bli tom så lenge jeg har bodd hjemme. Men nå kommer virkeligheten. Fortere enn jeg rekker å innse at jeg må legge en plan. Kontrollfreaken i meg slår inn, og tankene bytter mellom å forstå bacheloroppgaven og tenke på neste års planer. Og ja, jeg kan love deg det er stressende.
En del av meg er utrolig nervøs. Nervøs for at jeg kanskje ikke klarer å leve av musikken. At jeg kanskje må begynne i kassen på kiwi, (som i seg selv ikke er ille, men som er så fjernt fra deg jeg drømmer om å jobbe med som overhodet mulig). Drømmene mine er like sterke som alltid, men brått begynner timeglasset og renne ut. Jeg tenker med skrekk og gru på om jeg ikke hadde begynt rett fra videregående. Jeg er jo heldig, og er ikke mer enn tjue år når jeg skriver bachelor. Jeg har jo egentlig all verdens tid, men er likevel like redd som alle andre. Jeg tror det er universelt jeg. Være redd for fremtiden, selv om du har fem eller førti år igjen av arbeidslivet.
Men vet du hva? Det er lov å være redd. Det er lov å være stresset, og det er lov å få et bittelite sammenbrudd på kvelden før du skjerper deg og innser at dette kommer til å gå helt fint. Mest av alt er jo magen full av sommerfugler. De bare blafrer litt vel mye med vingene til tider, og gjør det vanskelig å fokusere på at dette faktisk ikke er noe farlig.
Så til deg som begynner på nytt studie i år – Det kommer til å bli superfett. Mest sannsynlig den beste skoletiden i livet ditt. Du må bare tørre å se en god del utfordringer i øynene, og ikke være redd for å ta sjansene på strak arm. Det skal hvert fall jeg gjøre!
