KOMMENTARER SOM GJØR EN FORSKJELL

I går fikk jeg verdens fineste tilbakemelding. Ikke at jeg var flink til å synge. Heller ikke at den nye singelen var bra, eller at jeg hadde kledd meg fint. Hun sa jeg er så flink med ord. At jeg var så flink på å sette tanker og følelser i et perspektiv som ble leselig, og at jeg brukte dem på en måte som var nyttig og fint å lese om. Jeg har aldri sett på meg selv som en rosablogger. Da jeg åpnet min første blogg på blogg.no samtidig som Sophie Elise og Anna Rassmussen (Mammatilmichelle) stormet topplistene for første gang, var jeg fast bestemt på at jeg aldri skulle havne i kategorien "typisk blogger". Mitt bloggdesign var derfor mørkeblått, og alle rammene var kullsorte. Jeg skulle faen ikke ha noe rosa inn på siden min. Alle kan ta bilder av maten sin, dagens antrekk og lage falske krangler med kjærester og venner, kun for å få lesere. Men disse bloggene var rosa. Min var blå. Blå fordi den skulle handle om noe helt annet. Den skulle være om livet. Tankene og følelsene som aldri slo seg til ro inni meg. En liten dagbok, men den var åpen for alle.

Jeg er opptatt av å bidra og engasjere. Mitt mål er å gjøre en bitteliten forskjell for hver tekst jeg skriver, slik at jeg ser tilbake på noe jeg er stolt av og som faktisk viser en sannhetens side av meg. På godt og ondt. Jeg var den ene jenta i klassen som elsket norsk. Vi hadde en utrolig flott lærer på slutten, som virkelig kunne faget sitt. Problemet var at han så bare fasitene. Hvordan ting burde være skrevet, burde være lagt frem og på setningsoppbygging og rettskriving. Det er jo ingen hemmelighet at jeg er en kreativ person, og det er jo nettopp derfor skrivingen står mitt hjerte så nært. Jeg var livredd for å starte min første blogg. For første gang skulle jeg være offentlig for alle. Legge ut bilder og tekster som folk kunne le av. Jeg hadde nettopp byttet skole på grunn av hard mobbing de siste årene, og var absolutt ikke klar for å gå gjennom noe sånt igjen. Idag er jeg glad jeg turte. Ellers hadde jeg nok aldri vært der jeg er idag. Sånn egentlig.

Så takk for at du sa jeg var så flink med ord. Det skal jeg huske på når jeg sitter å er redd for at noen kommer til å mobbe sangteksten min på scenen. Når jeg er redd for at folk kaller det klisje, eller bedreviter. Jeg skal huske det når jeg holder taler, og jeg skal huske det når jeg er redd for å levere fra meg en søknad eller pressemelding.

Jeg vet jeg kan synge. Men dette? Det var helt nytt.