LA MEG VÆRE SPEILET DITT
Sammen som alltid. Sammen i speilet. To forskjellige bilder.
Jeg vet hva du ser, men du har ingen anelse om hva jeg får foran meg. En nydelig jente. Innvendig og utvendig. Du smiler. Ler. Er som meg. Men jeg står stødig. Du vakler på føttene dine. Føttene som må bære så lite, men samtidig er slitne av å ikke få nok næring. Jeg er frisk, du er syk.
"Jeg har alltid vært tynn, er født slik faktisk". Jeg har hørt det før. Så klart er noen naturlig tynne, og heldigvis er det også slik naturlig skjønnhet fungerer. Du får den kroppen som passer deg og ditt miljø. Likevel, når du sitter der på hytteturen og sier du ikke er sulten etter å ha skippet hvert eneste måltid det siste døgnet? Da burde det ringe en bjelle hos de fleste.
Gulrot med pommes frites krydder. Gele av funsaft. Marengs av eggehvite uten sukker. Du kan alle triksene. Lunsj på lekserommet. Syk hver sosiale sammenheng. Alltid spist om du først kommer. Du har lært å unngå det. Mat. Gift. Same shit.
Knappene i klærne gjør vondt mot hoftebena. Shortsen virker trang, samtidig som du vet du må bruke belte for å få den til å sitte. Hår? Ja, de dekker fjeset som et tynt lite lag med snø. Som en liten advarsel om at innvendig er det kaldt, og lett å blåses overende. At ribbena stikker ut enser du ikke engang.
Sammen som alltid. Sammen i speilet. Ett bilde.
Hadde noen bare sett hva jeg så. Hva jeg innerst inne forsto så lenge før de andre. Om jeg ikke var alene i speilet. Jeg overlevde. Med glans faktisk. Det gjør ikke alle.
Si ifra. Ikke la dem stå alene i speilet.
