JEG SKAL REDDE DEG

Foto: Christoffer Krook

Statisk blikk rett ut i rommet. Fem låter oppe på macen på engang. Skal skrive noen bloggposter, men alt blir så uvirkelig. Det er det jeg merker mest på å vokse opp. Hver eneste dag kommer et lite sjokk om at den virkeligheten du trodde eksisterte, faktisk er ganske så annerledes. Jeg er så hinsides frustrert over alt som skjer, at alt blir så ubeskrivelig urettferdig å ordlegge. Jeg har slått opp i synonymordbøker, googlet dikt vonde som et langt år og lest og lest bare for å prøve å kartlegge den verden vi lever i på en litt bedre måte med mitt eget språk. Det funker bare ikke.

Man skal visst ikke være politisk når man har en offentlig stemme, men dette er så absolutt ikke det. Eller kall det hva du vil; jeg velger å gå for at det er menneskelig. Ordfattig som jeg er. Jeg har gjort en hel masse ting idag, 99% relevante og viktige. Jeg har ikke sett på serier. Ikke tent lys. Ikke vært sosial. Som egentlig er de tingene jeg liker å gjøre på fritiden. Likevel sitter jeg med en gnagende dårlig samvittighet om at jeg ikke klarte å gjøre en eneste ting for deg eller dine idag heller. Er det bare jeg som har det sånn? Kanskje er det bare en ungdomsgreie å føle at man sviker alle når man føler seg litt sliten etter skoledagen, når du vet det sitter noen å håper de overlever natten. Krig. Sult. Nød. Dere har hørt alle ordene før, fargelagt på alle verdens språk og måter. Det er nesten klisje og snakke om det. Klisje å snakke om mennesker som dør.

Nei dette er ikke ett innlegg som sier de "rike landene" (for å si det enkelt) skal åpne sine armer, dører og alt annet som kan settes på gløtt. Det er en human utblåsning om at det er så ufattelig trist at det i det hele tatt eksisterer en mangel på rettferdighet. En tanke om at det faktisk alltid kommer til å være en verden delt i to, og at det rett og slett gjør meg ganske trist.

For tenk om det var meg ingen ville redde. Alle føler seg ensomme idag, men hvordan er det å faktisk bli forlatt av hjelpen?