STÅ OPP FOR FAEN!

I forigårs sovnet jeg halv fem. Dagen før der sovnet jeg tre. Slik var det hele forrige uke også, og dagene mine begynner mellom seks og syv om morgen så jeg skal innrømme jeg var ganske død i helgen når jeg endelig fikk sovet ut. Men det var ingen spillejobber eller annet å ta hensyn til, så da er det jo ikke noe stress! Det er ikke alltid kroppen er enig med deg i døgnrytme og avslapping, men jeg prøver likevel ikke å gi opp å la dagene flyte frem til alt er på samme plass igjen. Grunnen til at jeg ikke får sove er rett og slett fordi jeg har litt mange baller i luften på engang nå, samtidig som jeg er helt sinnsykt spent på alt som skjer fremover. Jeg er hva man kan kalle arbeidsnarkoman (mildt sagt), og da funker det sånn at jo mer stress og jobb du har, jo mer adrenalin får kroppen på et vis. Slik blir det en ond sirkel med lite søvn, mye jobb, energikick og søvnløs gang på gang til det roer seg. Men haha jeg er glad, ikke misforstå meg! Og nå er døgnrytmen tilbake, så da er jo alt bra.

Men hvorfor ikke gi opp når dagene blir så harde og så lange? Saken er at en helt rå lærer en gang fortalte at skal du utrette noe, må du faktisk stå opp om morgen. De dagene du er lei deg, ikke har sovet, utslitt eller lykkelig – kom deg opp og legg deg etter rutiner, så får du så utrolig mye mer ut av dagen. Det var på starten av første klasse på høyskolen vi ble fortalt dette, og siden har jeg valgt å følge det. For saken er at har du øving kl åtte om morgen men ikke har sovet noen ting, er da du viser hvor sterk du faktisk er. For ting kan skje før en spillejobb, og det er godt å vite hvordan kroppen ville reagert om det var en reel situasjon. Ellers er det fantastisk med rutiner hvor man har på vekkerklokke selv i helgene, for da rekker man å gjøre så mye mer med dagene. Når jeg først satser så satser jeg hardt, og jeg tror nettopp hard jobbing er den viktigste stenen i enhvers håp og drømmer. Jeg akter hvert fall å prøve å bevise det.