GALSKAPEN LENGE LEVE

Jeg er så utrolig rastløs om dagen. Har lyst til å bli verdens beste låtskriver, ha minst fire jobber og kanskje til og med skrive en bok. Jeg har visst alltid vært slik, fortalte mamma for noen dager siden. Født med håpløs galskap. Det er ganske slitsomt til tider må du tro, når du fyller opp kalenderen med dine tusen ideer, og når søndagen kommer står fremdeles 10% uoppgjort. For selv om du er god på å finne på ting og aldri kjede deg, har ikke døgnet spesielt lyst til å forlenge seg for det. Men så tar jeg det igjen, pluss litt til, neste uke, også er vi igang igjen. Gud så deilig det er å leve!

Gæren med de beste.

Jeg har alltid vært hun som ikke forstår de andre når de vil sitte hjemme en kveld for å slappe av. Vennene mine er så vandt til det nå, at de har bare gitt opp å prøve å overtale meg til rolige kvelder med masse mat, for de vet at om jeg isåfall kommer, så er jeg ute av døren igjen på ett par timer. Jeg er vel rett og slett av typen som får adrenalin av å kjenne stresset boble under overflaten, samtidig som jeg elsker å se at en overfylt kalender er farget brunt (farger alle hendelsene som er ferdig, brunt) på slutten av uken. Men så klarer jeg også å få maksimalt ut av ukene da. Her snakker vi fulltidsstudent, deltidsjobb, konserter, releaseplanlegginger, blogg, foto, trening, lekser, produsering, låtskriving pluss og faktisk være sosial. Oversosial når jeg tenker meg om. Men ja, håpløs galskap er vel en fantastisk men samtidig litt merkelig måte å leve på. Jeg kommer nok hvert fall aldri til å se problemet i å ha aktive barn, for jeg tror jeg må bli sammen med en ekstremt rolig gutt om det der skal veies opp naturlig..