BERG- OG DALBANE HVER J**** DAG

Jeg advarer mot klisjesetningen som snart kommer her nå; men livet er som en berg- og dalbane. Jeg bor 10 minutter unna Tusenfryd, men jeg hater disse nærmest utenomjordiske ferdighetene de har til å snurre meg oppned og rundt i full fart, uten at jeg dør av sjokk eller fall. Men livets berg- og dalbane? Den elsker jeg.

Da jeg var liten var jeg livredd for å bli voksen. Jeg husker jeg dyttet hendene opp mot sengekanten og bena mot den andre enden, før jeg presset hardt. Jeg ville krympe. Bli liten igjen. Jeg var redd for hva som ville møte meg, og hvordan i all verden jeg skulle vite løsningen.

Når jeg snakker med venner, snakker vi hele tiden om hvor rart det blir å være voksen. Å ta egne beslutninger. Gjøre egne valg. Stå på egne ben. Ja. dere kan jo regla. Ikke før idag slo det meg, at den berg- og dalbanen der hoppet jeg jo faktisk på allerede for åresvis siden. Jeg begynte nok litt tidligere med de største beslutningene enn andre, men fyfader så fett det har vært!

Så frem til idag har jeg vært redd for det jeg allerede er midt oppi. Selve livet. Selve utfordringen med å faktisk eksistere. Men dere, det er da det som gjør at vi faktisk er tilstede også. Ting gjør vondt, og ting føles fantastisk bra.

Så neste sommer tror jeg faktisk jeg skal besøke Tusenfryd likevel, og jeg skal ta hver jævla berg- og dalbane i hele parken. Bare fordi jeg vet at jeg kan.